3.5: Lusa ja luhtte

3.5: Lusa ja luhtte

Lokativ og illativ kan brukes som stedskasus. Man kan uttrykke hvor noe er eller hvor noe blir plassert. Lokativ og illativ kan også uttrykke giver, mottaker og hvem som har noe.

Når man bøyer egennavn og personlige pronomen i illativ og lokativ, er det giver-, haver- og mottaker-betydningen som er fremtredende. For å få til stedsbetydning i disse tilfellene, bruker man postposisjonene luhtte og lusa. Luhtte brukes med lokativ betydning, mens lusa brukes med illativ betydning, og kan ofte oversettes med ’til’.

Boađe [mu lusa]! Kom til meg!
Boađát go [Márjjá luhtte] dal? Kommer du fra Márjá nå?
[Márjjá luhtte] lea somá. Det er artig hos Márjá.
Márjjás lea somá. Márjá har det artig.

 

Luhtte og lusa kan også brukes med vanlige substantiv. Legg merke til betydningsforskjell.

Mun manan vissui. Jeg går inn i huset.
Mun manan [viesu lusa]. Jeg går bort til huset.
Vuoddji lea biillas. Sjåføren er i bilen.
Vuoddji lea [biilla luhtte]. Sjåføren er ved bilen.

 

Teavsttat:

Ánin Dánin s. 84, 96-100

Loga eambbo:

Post- ja preposišuvnnat

Boahtte ceahkki: Ceahkki 4.1

This entry was posted in UiT oahpaheaddji. Bookmark the permalink.