2.2: Aspeakta: Aktio essiiva
Hjelpeverbet ‘leat’ kan også kombineres med et hovedverb i aktio essiv. Dette vil da uttrykke pågående eller samtidig handling, og kalles for progressivt aspekt. Når hjelpeverbet står i presens så pågår handlingen, som hovedverbet uttrykker, samtidig med taletidspunktet, eller at handlingen ikke er avsluttet ved taletidspunktet.
Gos Máhtte lea? | Son lea oađđime/oađđimin. |
Maid don barggat? | Mun lean máná nohkkadeame(n). |
Manne dudnos lea nu hoahppu? | Moai letne olgoriikii vuolgime. |
Hvis hjelpeverbet er bøyd i preteritum, så uttrykker man at handlingen, som hovedverbet beskriver, pågikk samtidig med en handling i fortiden som taleren refererer til. Man kan også uttrykke at handlingen, som hovedverbet refererer til, ikke var avsluttet ved det tidspunktet i fortiden som taleren refererer til.
Ánne lei bierggu cáhpame/cáhpamin go telefovdna riŋgii. |
Ovllá ja Ásllat leigga juo olleme/ollemin Guovdageidnui go biila cuovkanii. |
Eadni ja Máret leigga jeakkis suidneme/suidnemin go baján čergii. |
I nektende progressiv har man nektelsesverbet først, deretter leat-verbet i nektelsesform og til sist hovedverbet i aktio essiv.
Rávdná ii leat boahtime/boahtimin deike. |
Moai ean leat dál goarrume/goarrumin gávtti, go munnos nogai rukses láđđi. |
Go mánáguovttos eaba lean šiljus stoahkame/stoahkamin, de gal eadni árvidii ahte juoga lea dáhpáhuvvan. |
Aktio essiv kan også brukes etter bevegelsesverb og etter ‘orrut’, og etter sanseverb som ‘gullat’, ‘oaidnit’ og ‘fuobmát’.
Oabbá finai veahkeheame(n) áhku ja ádjá .
Áddjá sugai sullos viežžame/viežžamin duorggaid.
Don orut dárbbašeame(n) veahki.
Mun gullen beatnaga ciellame/ciellamin olgun.
Suola oidnui njáhkame/njáhkamin áitti duohkái.
Jorgal dán siiddu ovdamearkkaid iežat gillii.
Loga eambbo!
Boahtte ceahkkái: Ceahkki 2.3