3.5: Apposišuvdna

En apposisjon er føyd til enten et substantiv eller et adverb, sjeldnere til et verb, og er en nærmere bestemmelse. Ordet som apposisjon står til, kan sløyfes uten at setningen blir mangelfull. I setningen under kan man sløyfe ordet ‘Mihkkala’.

• Oinniide go Mihkkala, mu nuoramus bártni?

Apposisjoner står bak sin kjerne. De henviser til samme person, sak, saksforhold som kjernen. Apposisjoner står vanligvis i samme kasus som ordet de er føyet til, eller enten apposisjonen eller ordet kan være adverb med samme funksjon som kasuset, f.eks. deike vs. Guovdageaidnui.

Ovdamearkkat:

• Vuolggán ihttin, bearjadaga.
• Buvttes (don), Máhtte, goikemuoraid.
• Son bođii deike Guovdageidnui.
• Mii sápmelaččat gal máhttet dien.
• Dáppe Guovdageainnus lea buorre orrut.
• Sámedikki vuosttaš presideanttas, Ole Henrik Maggas, lei …
• Ivttážis diibmu guđas mii leat lohkan eksámenii.
• Sátni “gobádat” lea geavahuvvon dan oktavuođas.
• ILO-šiehtadus nummar 169 lea dehálaš midjiide.
• Son doamai, beanta viegai, ruoktot.

Etter sin bøyningsform kan apposisjoner deles i to grupper:

• Kongruerende apposisjoner som i eksemplene ovenfor.
• Ikke-kongruerende apposisjoner:  Girji Muitalus Sámiid birra lea sámi klassihkar.

Jorgal dán siiddu ovdamearkkaid iežat gillii.