3.2: Lokatiiva ja habitiiva

Lokativ kalles for påsteds- eller frastedskasus. Det brukes:

når noe skjer innenfor et område: Eadni čohkká goađis. (Mor sitter i teltet.)
om bevegelse fra et område: Eadni boahtá goađis. (Mor kommer fra teltet).
for å uttrykke at noen har noe (habitiv): Eatnis leat fáhcat. (Mor har votter).
etter lokativ-verb: Mun balan gusas. (Jeg er redd for kua).

‘Å ha’ på samisk:

Samisk har ikke et eget verb for ‘å ha’. Istedetfor brukes lokativ sammen med leat-verbet. Den som har noe, står i lokativ kasus. Det man har, står i nominativ: Mánás lea spábba. (Barnet har en ball). Verbet bøyes etter det man har.

I entall legges endelsen -s til, og vi får svakt stadium. Endelsen i flertall er -in. I substantiv som ender på -i, får vi også diftongforenkling i flertall.

Mánná : Máná-s lea girji.

Várri: Mun boađán vári-s.

Eadni: Etni-in lea luopmu.

Stohpu: Mánát stohket stobu-s.

Girji: Girjji-in leat čáppa govat.

Mánnu: Gursa álgá ođđajagimánu-s.

Jorgal dán siiddu cealkagiid iežat gillii.